Tøffe utfordringer

Det har vært frynsegoder og tider sammen med Gud og hverandre i løpet av disse 2 og ½ årene vi har vært et lovsangs band. Vi er og har vært en større del av Guds rike og vi har fått lov til å vandre i ferdiglaget gjerninger. Både på turne og i vårt personlige liv. Vi finner stor glede i å være en del av dette og at vi fortsetter å utvikle oss musikalsk.

Men det er ikke bare «en dans på roser» og det har vært vanskelig for de fleste av oss å være en del av et lovsangs band. Det har vært en lang tur med Gud og turen fortsetter videre. Det har vært store utfordringer og større utfordringer venter oss. En av våre største problemer er å finne tid til hverandre og fellesskapet sammen med Gud. Som sagt så er bandet et resultat med at Gud dannet vennskap mellom oss og ikke minst med ham. Vi har blitt uvenner med hverandre og kjemien har ikke alltids stemmet, men på en merkelig måte har Gud ført oss gjennom sesonger av tilgivelse ovenfor hverandre.

Jeg ser tiden som et stort problem for oss alle. Vi lever ganske travle liv og prioriteringer har vært vanskelige. Men fra starten av har vi vært enige om at vi skal ha en dag i uken med obligatorisk øving. Vi øver cirka 3-5 timer, men med en pause i mellom til fellesskap. Hvis noen av oss ikke kan, føler vi at en kroppsdel mangler. Gud har gitt oss en «gjeter» som er John Erling. Han minner oss alltid på hvor viktig øvinger er og å prioritere bandøvingene. Han ser når vi trenger en påminnelse på øving og fellesskap med hverandre og Gud. 

For noen av oss har det vært vanskelig å leve ett åpent Guds liv ovenfor våre «ikke- kristne» venner, som vi alle har. I begynnelsen var det en utfordring for de fleste av oss å snakke åpent om det med andre som ikke kjente til det. Noen ganger åpner vi dørene for andre «ikke- kristne» til å komme inn og være en del av øvingen eller en konsert/møte/Gudstjeneste. Det tar mye mot i å invitere en venn eller familie medlem. Jeg finner det fremdeles vanskelig å åpne meg for andre venner om bandet og jeg tror alle gjør det. John Erling minner oss på at det er små skritt som vi må gjøre før vi tar de store skrittene.

Det har vært en utfordring å prioritere Gudslivet, istedenfor en kveld med venner eller andre begivenheter. Men vi tar oss tid til andre venner også, så ikke misforstå. Det er en utfordring å dra til et sted på turne og møte andre mennesker. Noen av oss er veldig utadvendte, mens andre er litt mer innadvendte. Vi har gått utenfor vår komfortsone, siden vi startet i bandet. Eller å bli invitert til å spille på en STOR scene midt i en liten plass på torget eller be høyt for cirka nesten 100 mennesker Vi har vært veldig nervøs, men vi er blitt flinkere. Men Gud har gitt mer frimodighet til oss hver, etter hvert som vi har åpnet oss mer til ham.

Min personlige utfordring er å takle det åndelig. Det første året i bandet ble jeg møtt med en stor åndelig kamp, som påvirket hele gruppen. Det er et vondt minne for oss alle og den tiden som ble møtt oss alle. Jeg skal ikke utdype det mer. Men vi bøyet oss for Guds vilje og Gud beseiret! Rettelse: Gud hadde allerede beseiret kampen! 

-  Ingrid