Et Kristent band i Nord-Norge

Det å være et kristent band i Nord-Norge i seg selv er ikke en lett jobb.

Å starte et band er veldig lett: du finner folk som liker musikk (helst noen som kan spille et instrument), også er det bare å ta hvilken som helst sang å begynne å lage din egen versjon av den. Er man et bra band, altså man høres veldig bra ut og er flink til å spille instrumentene, så kommer folk å hører på dere spille uten å nøle.
Å starte et kristent band derimot er litt vanskeligere, spesielt hvis man er et lovsangband. Man må ikke bare finne noen som kan spille eller vil spille et instrument, men også folk som har gitt sitt liv til Jesus eller er villig til å være åpen for det. Når man inviteret folk til å komme på konsertene, og de finner ut at det er et kristent band begynner de å nøle. Veldig mange sier nei, fordi de ikke er kristen og vil ikke bli det, og noen føler seg presset til å bli kristen bare av å komme på konsertene.
Også kommer sang valget, som et kristent band, så er det ikke bare bare å velge sanger. For sangene skal jo helst ha et kristent budskap.

Mens jeg er i gang så er det litt viktig å si, at det er en forskjell på å være et kristent band og et lovsangband. Et kristent band er som et vanlig band, bare de spiller kristne sanger. Et lovsangband er et kristent band, bare at de leder folk inn i lovsang. Vi, Sound of Worship et er lovsangband. Vår jobb er å ta folk med på en reise, der man blir kjent med Jesus, får vite hvem han er, hva han har gjort og gjør, hvor mye han elsker hver og enn, og hvor herlig han er.

I Nord-Norge er det kristne miljøet mindre en i Sør-/Øst-/Vest-Norge. Nå til dags blir verden mer og mer ateistisk, de fleste sier at de er åpne og syns folk skal få tro på det de vil, men en del mener det ikke når det gjelder kristendommen. Så fort mange hører navnet "Jesus", lukker de hjertene sine og ser stygt på deg. Jesus sa ikke, "hvis du følger meg blir du elsket overalt, og alle vil høre hva du har å si." Tvert i mot, noen folk vil hate deg for å følge Jesus, men Jesus er verdt det. Oppe i Nord-Norge er dette noe som skjer så og si hver dag. Jeg personlig har opplevd dette, folk ute stenger meg, de behandler meg stygt, og grunnen er at jeg tror på Jesus. Men jeg angrer ikke en dag på at jeg tror.
I flere steder av Nord-Norge er dette noe som skjer ofte, og på grunn av det så tørr ikke folk å si at de tror, og folk som vil tro på Jesus tørr ikke.
I byen vi bor i var det så og si ikke et kristent miljø for 1-2 år siden. Så at vi plutselig bestemte oss for å danne et lovsangband, var veldig "uvanlig".
Hadde det ikke vært får Mary og resten av Disciples of Worship, John Erling og selvfølgelig Jesus, så hadde vi nok ikke holdt ut lenge.

Men hva vil det si å være et kristent/lovsangs band i Nord-Norge?
Det vil si at vi står fram. Noen folk vil hate oss, noen folk vil elske oss, og vi er ganske alene på grunn av det lille kristne miljøet som er her oppe.
Men vi vil endre på det! For jeg mener at det er akkurat det Gud har sendt oss for å gjøre.

~ Kine

Tøffe utfordringer

Det har vært frynsegoder og tider sammen med Gud og hverandre i løpet av disse 2 og ½ årene vi har vært et lovsangs band. Vi er og har vært en større del av Guds rike og vi har fått lov til å vandre i ferdiglaget gjerninger. Både på turne og i vårt personlige liv. Vi finner stor glede i å være en del av dette og at vi fortsetter å utvikle oss musikalsk.

Men det er ikke bare «en dans på roser» og det har vært vanskelig for de fleste av oss å være en del av et lovsangs band. Det har vært en lang tur med Gud og turen fortsetter videre. Det har vært store utfordringer og større utfordringer venter oss. En av våre største problemer er å finne tid til hverandre og fellesskapet sammen med Gud. Som sagt så er bandet et resultat med at Gud dannet vennskap mellom oss og ikke minst med ham. Vi har blitt uvenner med hverandre og kjemien har ikke alltids stemmet, men på en merkelig måte har Gud ført oss gjennom sesonger av tilgivelse ovenfor hverandre.

Jeg ser tiden som et stort problem for oss alle. Vi lever ganske travle liv og prioriteringer har vært vanskelige. Men fra starten av har vi vært enige om at vi skal ha en dag i uken med obligatorisk øving. Vi øver cirka 3-5 timer, men med en pause i mellom til fellesskap. Hvis noen av oss ikke kan, føler vi at en kroppsdel mangler. Gud har gitt oss en «gjeter» som er John Erling. Han minner oss alltid på hvor viktig øvinger er og å prioritere bandøvingene. Han ser når vi trenger en påminnelse på øving og fellesskap med hverandre og Gud. 

For noen av oss har det vært vanskelig å leve ett åpent Guds liv ovenfor våre «ikke- kristne» venner, som vi alle har. I begynnelsen var det en utfordring for de fleste av oss å snakke åpent om det med andre som ikke kjente til det. Noen ganger åpner vi dørene for andre «ikke- kristne» til å komme inn og være en del av øvingen eller en konsert/møte/Gudstjeneste. Det tar mye mot i å invitere en venn eller familie medlem. Jeg finner det fremdeles vanskelig å åpne meg for andre venner om bandet og jeg tror alle gjør det. John Erling minner oss på at det er små skritt som vi må gjøre før vi tar de store skrittene.

Det har vært en utfordring å prioritere Gudslivet, istedenfor en kveld med venner eller andre begivenheter. Men vi tar oss tid til andre venner også, så ikke misforstå. Det er en utfordring å dra til et sted på turne og møte andre mennesker. Noen av oss er veldig utadvendte, mens andre er litt mer innadvendte. Vi har gått utenfor vår komfortsone, siden vi startet i bandet. Eller å bli invitert til å spille på en STOR scene midt i en liten plass på torget eller be høyt for cirka nesten 100 mennesker Vi har vært veldig nervøs, men vi er blitt flinkere. Men Gud har gitt mer frimodighet til oss hver, etter hvert som vi har åpnet oss mer til ham.

Min personlige utfordring er å takle det åndelig. Det første året i bandet ble jeg møtt med en stor åndelig kamp, som påvirket hele gruppen. Det er et vondt minne for oss alle og den tiden som ble møtt oss alle. Jeg skal ikke utdype det mer. Men vi bøyet oss for Guds vilje og Gud beseiret! Rettelse: Gud hadde allerede beseiret kampen! 

-  Ingrid

Sound of Worship

For snart 2 og 1/2 år siden startet vi opp dette lovsangsbandet.

Det var en i bandet som fikk en ide om å starte et lovsangsband, han delte den ideen med 2 andre av oss, og vi ble med på den umiddelbart. Så plutselig kom ei dame som heter Mary opp til vår kommune en helg. Vi ble da samlet sammen, dro ut til ei kirke i nærheten av byen og spilte i lag som et stort band. Vi tre som hadde den ideen om å starte et kristenband, og Mary og (nå vår manager og pastor) John Erling spurte noen av de som var med den helgen, om å bli med i bandet som Mary og John Erling prøvde å starte opp. Noen av dem ville ikke være med, men når helgen var over sa de ja. 2-3 uker senere kom Mary tilbake, og i løpet av den helgen fikk vi vårt sjette bandmedlem.
I April 2012 hadde vi vår første bandøving, uten hjelp fra Mary, og vi har holdt på siden. Så og si hver fredagskveld møtes vi i akkurat den kirken alt startet i, og holder på i et par timer. Vi ber i lag, øver på nye og gamle sanger, spiser, snakker og ler i lag.

Vi ble en vennegjeng,

  som ble et band,

som nå er en familie.

Ikke alle som spiller de instrumentene de gjør i dag, gjorde det til å begynne med. Vi hadde egentlig 2 pianister, 1 fiolinist, og ingen gitarister. Men den ene pianisten tok over på tromme, trommisen tok over som el.gitarist, og fiolinisten ble sanger og tok over på akustisk gitar.

I fjor sommer fikk vårt siste og syvende bandmedlem. Vår bassist reiste i August til Vest-Norge, og det nye medlemmet vårt lærte seg bass og ble vår nye bassist.

I løpet av tiden som har gått, så har vi reist rundt i Nord-Norge og besøk forskjellige steder. Vi har blitt kjent med mange nye folk, delt vår historie med dem, og lovpriste Jesus i lag. Vi har vokst i troen og musikalsk, i forholdene vi har til hverandre og til Jesus.

Gud gir oss akkurat hva vi trenger, akkurat når vi trenger det.

~ Kine